Av Jon Ivar Johansen

All læring skjer i læringssonen utenfor komfortsonen der vi alle vil gjøre feil. Det er umulig å lære seg noe vi ikke kan uten å feile seg frem til vi mestrer. Likevel viser all erfaring og forskning at de fleste av oss unngår situasjoner der vi forventes å kunne feile eller mislykkes og vi går i komfortfella.

Hvorfor er det slik?

De fleste vil forfekter at vi må tillate og feile for at vi skal lære og bli mer innovative. Men det er stor forskjell mellom ord og handling. Vi oppmuntrer medarbeidere, elever og idrettsutøvere til å feile, men våre handlinger kommuniserer oftere enn vi tror at man ikke må gjøre feil.

Nyere forskning i atferdsøkonomi kan lære oss hvorfor det er slik.

De fleste av oss bruker enormt mye energi på å rettferdiggjøre egne handlinger og feil («confirmation bias»). Å feile utvikler automatisk et ubehag og negative stressfølelser. Stress aktiverer flukt eller kamp og gjør at vi ubevisst unngår situasjoner der vi forventer å kunne mislykkes, feile eller møte motstand. De fleste finner det i tillegg vanskelig for å ikke si umulig å innrømme feil. Desto mer vi har å tape på å innrømme det desto mer stress utvikles og jo verre er det.

Tenk deg en gründer som mislykkes eller møter motstand som 9 av 10 gjør. Det går ikke slik man i sin positive overoptimisme trodde. Man feiler og taper pengene. Det største tap, ubehag og stress er ikke tap av penger, men å tape ansikt og sosial anerkjennelse blant venner og kjente som kanske også investerte og trodde på dem.

Dette kalles innen atferdsøkonomien for «tapsaversjon». Vi liker å lykkes, men vi hater å tape og hater å erkjenne det. Tapsaversjonen er 2 til   2 1/2 gang så stor motivasjonskilde som å vinne. Problemet er at da at vi ubevisst, som strutsen, stikker hodet i sanden og vi ser ikke egne feil før det ofte er for sent og fortsetter å rettferdiggjøre egne handlinger.

Tenk på juksingen med utslipp hos VW, Audi etc som ble avslørt? Eller tenk på alle som jukser på skolen et sted hvor vi skal lære?

Selv om man innerst inne vet at man ikke får det til, feiler, jukser og har tapt så vil man ubevisst og automatisk fortsette med å rettferdiggjøre seg selv og bortforklare.

Ingen virksomheter eller ledere utvikler bevisst en kultur der mennesker skal være redd for å feile eller jukse, og vil bevisst hindre læring og vekst. Vi oppmuntrer tvert imot  til å ta akseptabel risiko, prøve og feile, være innovative og lære, men vi handler ofte og ubevisst motsatt slik at mennesker opplever frykt og ubehag med å feile.

I følge moderne atferdsøkonomi er det minst tre ubevisste snarveier («bias») som styrer vår atferd som ledere, lærere, trenere og foresatte mye mer enn vi liker å tro når vi føler ubehag og stress;

  1. Overoptimistisk
    Vi er ubevisst og «default» blind i forhold til egen dyktighet og tror vi er bedre enn vi er. De fleste tror de er bedre enn gjennomsnittet og at det vil gå bra
  2. Tapsaversjon
    Vår personlige og profesjonelle ære ligger å i vise at vi er dyktige og har rett. Hjernen er «default» på og hater å tape, mislykkes eller å ha feil
  3. Selvbekreftelse
    Vi har en ubevisst og «default» tendens til å søke etter informasjon som bekrefter vår atferd og eksisterende tenking. Selv om vi objektivt sett vet at vi har feil

Disse menneskelige «bias» gjør oss alle sårbare og irrasjonelle og gjør at vi e redd for å feile, vi ljuger heller til venner, jukser med utslipp, korrupsjon og annet.

Dessverre er det slik at mennesker som tror de er smarte og mer intelligente enn andre lettere fanges av disse «bias» siden de har mer å tape. Dette henger sammen med erfaringen fra å få ros for å være «flink» og for sitt talent i oppveksten og i studietiden. Når  ros knyttes til umiddelbare prestasjoner og rangeringer i fht andre slik som på karakterer, lærer vi ubevisst at jeg har et større medfødt talent.

Hvis man ikke får lære seg at hjernen er plastisk og må trenes som en muskel, så lærer man ubevisst å se på talent som en medfødt gitt og begrenset størrelse. («fixed»)

Hvis vi ikke lærer å feile, mislykkes og møte motstand på skole og i næringslivet lærer vi ikke å utvikle mental utholdenhet (GRIT. A. Duckworth). Kritikk, feil, nederlag og motgang blir da ubevisst sett på som mangel på medfødte evner og ikke som helt avgjørende for effektiv trening av muskelen.

Vi lærer heller at feil avslører mangel på medfødt talent og blir da en trussel for min ens selvfølelse og identitet og unngås derfor ubevisst. Tapsaversjonen og frykten for å feile eller å innrømme at vi har feilet, er derfor normalt større hos mennesker som tar ting lett og raskt og som ubevisst tror de har et større medfødt talent eller evne.

Siden vi er så sårbare, hvordan kan vi da lære oss å forlate komfortsonen, feile og lære mer når det er så ubehagelig?
Det første er å ikke se frykten for å feile som en individpsykologisk utfordring, men som en kulturell utfordring.

Det neste er å erkjenne at vi alle er født til å lære gjennom å feile oss frem slik vi gjorde som små barn på alle områder og erfarte at vi lærte krevende ting selv om det kunne ta tid. Problemet er at denne medfødte evne gradvis avlæres fra vi er 5 år til vi er voksne.

Et større forskningsprosjekt finansiert av NASA over 15 år, avslørte at 98 % av over tusen tilfeldig utvalgte 5 åringer var naturlig innovative og lærende, men allerede som 10 åringer hadde de samme barna mistet 30 % av denne evnen.

Når de samme barna var 15 år hadde bare 12 % beholdt denne evnen.
Etter at NASA studerte ca. 1 million voksne mennesker på i snitt 30 år fant de at kun 2 % hadde beholdt evnen til å tenke fritt og være innovative og lærende som voksne.

Dette var uavhengig av høyt score på intelligenstester og SAT. Professor A. Duckworth fant at tvert imot at intelligente mennesker hadde mindre mental utholdenhet (GRIT)

Konklusjonen til NASA er at den læringskulturen vi er en del av på skolen, idretten og næringslivet avlærer vår medfødte og skapende evne og utvikler et «fixed mindset». Den dyrker frem «flinkhet», se smart ut og i alle fall ikke dummere enn andre, unngå å feile og vær lydig til autoriteter. Professor C. Dweck ved Standford University, som gjennom fire tiårs forskning på skole og næringsliv, kaller dette et «fixed mindset».

Løsningen ligger i å bevisst utvikle en «growth» kultur som dyrker frem et «growth mindset».

Den viktigste læring er at det ikke hjelper å lære seg teori om «growth mindset» på lederkurs uavhengig av å endre den læringskulturen vi er en del av i hverdagen og der «mindset» dyrkes frem over tid (evolusjon).

For mer kunnskap om utvikling av en «growth» kultur ta kontakt meg eller se «Mestringskoden» (Hegner Forlag. Jon Ivar Johansen). Du kan også se meg på YouTube der dette forklares;

https://www.youtube.com/watch?v=hOlGNnYw5BA&t=368s

Hilsen

Jon Ivar Johansen
http://www.marshmallow.no
92839173
jon.ivar.johansen@gmail.com