Er du en Duracell kanin?

Sinnet vårt er i konstant bevegelse som følge av tanketrafikken som dominerer vårt mentale landskap. Men det er ikke bare sinnet som er i bevegelse – kroppen er også mer eller mindre i kontinuerlig aktivitet. Selv om vi innimellom klager på tidsklemma og synes det blir for mye, liker vi det egentlig – å være i bevegelse. Den atferdsøkonomiske forsker og nevro-vitenskapsmann John M. Coats ved Cambridge universitetet hevder at hjernens hovedoppgave er å planlegge og iverksette bevegelse. Hver gang hjernen mottar informasjon (som er stort sett hele tiden) settes kroppen i en kamp-flukt beredskap. Denne beredskapen er fra naturens side ment å munne ut i en fysisk bevegelse som best ivaretar vår trygghet og sikkerhet i situasjonen. Det betyr at stressreaksjonen er i livets tjeneste og er til daglig automatisert for optimal utnyttelse av energi, og overlevelse. Når blir så dette et problem?

Hovedproblemet i dag er at informasjonsflommen til hjernen er så overveldende, både fra ytre (mail, telefon, relasjoner, etc) og indre kilder (tanker og følelser), at stress-responsen er aktivert 24 timer i døgnet. Det er vi ikke konstruert for å tåle. For at stress-responsen skal ha en positiv virkning, må den med jevne mellomrom bli avløst av en avspennings-respons. Det autonome nervesystemet med sin sympatiske gren (ansvarlig for aktivitet) og parasympatiske gren (ansvarlig for hvile) er ment å fungere i rytme som et på-av-på-av-system. Dersom vi kun stimulerer sympaticus nerven, blir spenningsnivået over tid for høyt og vi utvikler negativt stress, som igjen fører til helseplager, sykdommer, utbrenthet og tidlig død. Og vi tar flere og flere ukloke beslutninger.

Fra et atferdsøkonomisk perspektiv vil hjernen under slike forhold paradoksalt nok føle trygghet ved konstant aktivitet og derfor belønne oss for å være “i farta”, enten fysisk og/eller mentalt. Å skulle stoppe opp føles da unaturlig, selv om vi vet at det ville være klokt å gjøre det. Vi er blitt “fartsnarkomane” hekta på stresshormoner og dopamin. Coats’ forskning på børsmeglere har avdekket at deres forhold til å ta risiko varierer sterkt med graden av stresshormoner i blodet. Han hevder at disse hormonene skaper overmot i oppgangstider og risiko-aversjon i nedgangstider, noe som fører til mange ukloke beslutninger som gir opphavet til bobler og finanskriser.

I forrige leksjon handlet vår Zen praksis om å konfrontere sinnets travelhet gjennom å oppdage overtenkningen og bruke “Slutt og gnag”-kommandoen for å forstyrre hjernens autopilot. I denne leksjonen går vi ett skritt videre og utfordrer kroppens farts-besettelse – avhengigheten av å være i bevegelse. Fremgangsmåten vi skal benytte kalles en “forstørrelsesmetode”, dvs at vi gjennom å utøve impulskontroll over den automatiserte aktivitetstrangen og stoppe helt opp, vil bli konfrontert med den underliggende drivkraften som ligger bak. Denne drivkraften vil med stor sannsynlighet oppleves som en større eller mindre grad av indre uro, rastløshet, stress eller kjedsomhet.

 Øvelse “Stopp 30 sekunder!”

I de følgende daglige situasjonene der du vanligvis går på autopilot, skal du foreta deg følgende:

  • Når du går. Bli bevisst hvor langsomt eller fort du går. Dersom du skynder deg uten å ha det travelt, senk farten i 30 sekunder. Forstyrr overtenkeren ved å fokusere på trykket av fotsålene mot underlaget for hvert skritt du tar.
  • Når du spiser. Vent 30 sekunder fra du har satt deg til du begynner å spise. I disse 30 sekundene skal du fokusere på den spontane pusten du har i øyeblikket og legge merke til hvordan kroppen beveger seg i takt med pusten. Dersom du har for vane å lese, sjekke mail, se på TV, etc mens du spiser, skal du i noen måltider (så mange du vil) legge disse tingene bort og kun fokusere på å tygge, smake og nyte maten.
  • Når du kjører bil. Vent 30 sekunder fra du har satt deg inn i bilen til du starter motoren. I disse 30 sekundene skal du fokusere på den spontane pusten du har i øyeblikket og legge merke til hvordan kroppen beveger seg i takt med pusten.
  • Når du skal i møte. Hvis du sitter på kontoret, vent 30 sekunder fra du er klar til å gå i (neste) møte før du reiser deg og går. I disse 30 sekundene skal du fokusere på den spontane pusten du har i øyeblikket og legge merke til hvordan kroppen beveger seg i takt med pusten.
  • Når du jobber med datamaskinen. Begynn å legge merke til når du skynder deg for å få unna alle de uleste og ubesvarte mailene. Bestem deg for å stoppe opp i 30 sekunder og fokuser på den spontane pusten du har i ø Legge merke til hvordan kroppen beveger seg i takt med pusten.

Zen strategi

Disse bevisste stopp-handlingene vil “forstørre” følelser av uro, rastløshet, kjedsomhet, mm – symptomer på at du nå er utenfor din komfortsone og at hjernen derfor har stengt igjen Dopamin-kranen. Din hovedoppgave er å observere, kjenne og “tåle” denne uroen – ikke prøve å bli kvitt den. Du skal heller ikke analysere årsakene til hvorfor du føler som du gjør. Det er observasjonen i seg selv som er det viktige.

Zen metafor

Tenk deg at du og livet ditt er en beholder på en viss størrelse. Så lenge det er liv vil det være et visst trykk i beholderen. Dersom holdningen din er å kvitte deg med ubehaget du kjenner når du stopper opp, er det som om du gjør beholderen mindre. Da vet du hva som skjer med trykket – det øker. Hvis du i stedet inntar holdningen at du skal la uroen du kjenner være som den er selv om du opplever den som ubehagelig, er det som om du gjør beholderen større. Da synker trykket i beholderen.

Målet med denne øvelsen er å benytte dine automatiske og ubevisste handlingsmønstre til å styrke din impulskontroll og gjøre deg mer i stand til å motstå fristelsen av å være i kontinuerlig aktivitet. På sikt vil denne bevisstgjøringen bidra til at du tar mer kontroll over stresset ditt, og at du tar klokere valg i forhold til en bedre balanse mellom aktivitet og restitusjon i hverdagen din. Denne treningen er også en forberedelse til de mer strukturerte mindfulnessøvelsene som jeg vil presentere i de påfølgende leksjonene.

Husk å ta det humoristisk når du merker hvor automatisert deler av livet ditt er blitt, og hvor lett det er å “glemme” å stoppe opp i 30 sekunder. Legg også merke til om du synes 30 sekunder er kort eller lang tid. Hvis du tror det hjelper deg kan du organisere ulike sosiale “dyttere” i form av familie, venner eller kolleger som du inviterer til å delta sammen med deg eller til å minne deg på å stoppe opp hvis de ser at du glemmer deg. Hvis du synes det blir for “kleint” å øve med andre til stede, kan du jo holde på for deg selv i all hemmelighet.

En litt filosofisk ettertanke: Hvis livet er en reise fra fødsel til den sikre død – kan det haste slik, da?

Med ønske om en mer tilstedeværende hverdag,

Erik Møller

https://emconsulting.no